Mange har nok tøffet forbi Østerland på vei inn eller ut av Mandal's elva, og de fleste kjenner nok til det eventyrlige laksefiske som har foregått der i flerfoldige hundre år. Det er skriftelige kilder om Østerland tilbake til 1500-1600 tallet.

Notplassene i elvemunningen var og er: Svege not, Thorkilds not, Yste not, Bakme not, Nua not, Orms not og Malmø not. I tillegg var det  Kvislegarden som måtte gi tapt for industrien i elva og som nå er nedlagt.

Fiske på Østerland var såkalt fiske med dragnot eller stø nøter ved hjelp av laksekjellene. 

"Kjell-dagen" var alltid lørdag midt i mai. Da skulle de tre kjellene reises opp, to til tre på Østerland og en på Nua. Høydene på kjellene var omtrent på 17-19 meter. Når utkikksmannen hadde gått opp trappene, satte han seg på "satreia". Her hadde han full oversikt når laksen kom. Når sola sto imot, gikk utkikksmannen ned til notbåten, og sto da på en mast med et tre på tvers, som kaltes "krakken". Tønnene eller dobbene lå omtrent 7-8 meter fra land, og lengdene på nota var omtrent 70 meter.

I dag er Mandalselva blant de mest lakserike elvene i Norge. Ifølge Mandalselva Elveeigarlag har de siste årene hatt totalfangster av laks og sjøaure på mellom 12,6 og 5,7 tonn.

I 2020 ble det fisket 3408 lakser med gjennomsnitts vekt på 2,64 kg og 358 kg sjøørret med gjennomsnittsvekt på 1,1 kg.

I 2021 ble det i alle soner fisket 3058 lakser, totalt 9,6 tonn. De aller største laksene ligger på 12-14 kg.

Laksefiske i elva tiltrekker seg fiskere fra Norge og Europa, og er med dette en viktig næring for området.

Østerland ved elvemunningen, med sine notbuer og kjellene, blir ofte benyttet i markedsføringen av regionen og er et yndet foto objekt.

Idag er eierene av Østerland mer opptatt av å ta vare på kulturhistorien, installasjoner og tradisjonene knyttet til fiskeriene ved Østerland, Malmø Not og Nua.

Mandalselva renner ut i sjøen i sentrum av Mandal ved Østerland. Elva er stilleflytende og det er gode muligheter for fiske etter laks og sjøaure. Båtfiske kan gi god uttelling og nattfiske med flue kan gi bra fangster i sesongen.

Notbuene og laksestigene trenger gjevnlig vedlikehold og oppgraderinger. 

STØTT OSS MED DETTE ARBEIDET VED Å GI EN GAVE TIL:

BANKKONTO: 3075 20 31602

Østerland Laksefiskeri Vel er registrert i Enhetsregisteret og Frivillighetsregisteret. 

Organisasjonsnummer: 927592398

Laksestigene,Østerland og Nua er registrerte varemerke.

You are now standing at Torkelsnot at Østerland Laksefiskeri, whose history can be traced back to the 16^th century. The other locations for seine fishing (so-called “nots”) in the river estuary are: Svege not, Bakme not, Nua not and Orms not. At the “nots”, the fishermen used a ladder-like construction to keep a lookout for the salmon. This “salmon ladder” was referred to as a “kjell” in Østerland, and it towered 17-19 meters above the ground. When the fisherman functioning as lookout had climbed up the steps of the “kjell”, he sat on the “satreia”. From up here, he had a good vantage point from which to spot the salmon as it arrived. The barrels functioning as buoys for the 70-meter-long seine net lay at 7-8 meter distance from the riverbank.

In the afternoon, the visibility from the “kjells” (salmon ladder) became poorer, and the so-called “stool” – a mast which was about three meters tall – was mounted on a seiner (fishing boat). There was a plank attached to the mast at a height of about two meters that the lookout could stand on. He was then able to alert the other fishermen to the salmon’s whereabouts. This was a very effective technique, and the fishermen were able to catch large quantities of salmon.

The “not”-locations at Østerland are no longer in use, as seine fishing has not been permitted since 1988. Today, the main responsibility of the owners of the fishing rights at Østerland is managing the salmon fishing. Beyond that, they work with preserving the cultural histories, constructions and traditions related to the fisheries at Østerland and Nua.

Sie stehen nun an dem Torkelsnot bei der Østerland Laksefiskeri, deren Geschichte sich bis zum sechzehnten Jahrhundert zurückverfolgen lässt. Die anderen Standorte für Fischfang mit Ringwadennetzen (sogenannte „Nots“) in der Flussmündung in Østerland sind: Svege not, Yste not, Bakme not, Nua not og Orms not. Die Lachsfischer benutzten eine Art Hochsitz, den in Østerland sogenannten „Kjell“, um den Lachs zu sichten. Diese Konstruktionen war eine Art Lachsleiter, die 17-19 Meter in die Höhe ragte. Wenn der Fischer, der die Rolle des Ausgucks hatte, die Stufen des «Kjells» hochgeklettert war, setzte er sich auf „Satreia“. Von hier aus hatte er eine gute Übersicht über das Wasser und konnte sehen, wenn der Lachs kam. Die Fässer, oder Bojen des etwa 70 Meter langen Ringwadennetzes lagen etwa 7-8 Meter vom Land entfernt.

Nachmittags ließ die Sicht von den „Kjells“ nach, und der sogenannte „Hocker“, ein Mast von ca. 3 Meter Länge wurde auf dem Fischerboot montiert. In etwa zwei Meter Höhe war eine Querplanke montiert, die als Fußstütze für den Lachsfischer funktionierte, der Ausschau nach dem Lachs hielt. Mit dieser Art Ausguck konnte viel Lachs mit den Netzen reingezogen werden.

Die „Not“-Standorte in Østerland werden heutzutage nicht mehr genutzt, da das Fischen mit Ringwadennetzen seit 1988 nicht mehr erlaubt ist. Heute ist die Aufgabe der Inhaber des Fischereirechtes vor allem, das Lachsfischen zu verwalten. Darüber hinaus bewahren sie die Kulturgeschichte sowie Einrichtungen und Traditionen der Fischereien in Østerland und Nua.